Super-G
Super-G er en av fartsdisiplinene i alpint, med noen flere svinger og litt lavere fart enn i utfor. Denne grenen har vært en norsk paradegren, med mange gode prestasjoner i OL, VM og verdenscup siden den først dukket opp på 1980-tallet.
Årsaken til at Super-G ble innført som en ny gren var å skape større likhet mellom fart og teknikk i alpinprogrammet. Fra før fantes det to tekniske øvelser, slalåm og storslalåm, og bare én fartsgren, nemlig utfor. Selve navnet reflekterer en forkortelse av det engelske navnet “super giant slalom”, som ordrett betyr superstorslalåm. Du kan lese mer om denne og andre grener i alpint hos Norges Skiforbund, som organiserer skisporten i Norge. Det handlet altså om å innføre en gren mellom
storslalåm og utfor. Det har først og fremst vært utforkjørere som har hevdet seg i denne grenen, i tillegg til noen storslalåmkjørere og selvfølgelig de beste all-rounderne. Super-G ble prøvd ut i verdenscupen fra 1983 og kom på programmet i VM og OL i henholdsvis 1987 og 1988.
I Super-G er det lengre mellom portene og slakkere svinger enn i storslalåm. Glideegenskaper som er viktige i utfor er derfor også sentrale her, og noe tyngre utøvere kommer til sin rett. Ofte kjøres Super-G i samme trasé som utfor, men i ei kortere løype.
Tidenes største Super-G-løper er Kjetil André Aamodt, som har hele tre gull i disiplinen – det første i 1992 og det siste i 2006. Siden den gangen har også Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud tatt OL-gull i samme disiplin.
