Storslalåm
Storslalåm er en av de tekniske øvelsene i alpint, der man som i alle de andre alpinøvelsene kjører mellom porter på kortest mulig tid. Som i vanlig slalåm er det to omganger i storslalåm, men løypene er noe annerledes. Det er lenger mellom svingene, som heller ikke er så krappe, og hastigheten blir desto høyere. Dette er en krevende øvelsene som i flere år nå har blitt dominert av én mann, Marcel Hirscher – gjerne betraktet som tidenes alpinist. Henrik Kristoffersen har avslørt at Hirscher er den eneste andre storslalåmkjøreren han studerer.
Gitt farten og svingbuen i storslalåm, kj
ører man ikke så nært inntil portene i storslalåm som i slalåm. Utstyret som brukes er også noe annerledes, med mindre beskyttelse fordi man ikke kjører rett inn i portene. Skiene er også litt lengre, og de er stivere i sålen. Det er til og med minstelengder for skiene som brukes i storslalåm, for menn 185 cm uansett egen høyde. Stavene er bøyd for å gi en aerodynamisk effekt, og brukes betydelig mindre enn i slalåmløypa.
Storslalåm fikk en sterk norsk start: øvelsen kom først på OL-programmet i 1952, da OL ble holdt i Oslo, og Stein Eriksen vant gull for Norge. Siden den gang har Norge imidlertid ikke greid å ta flere gull.
