Slalåm

Slalåm

Slalåm er den aller mest teknisk krevende øvelsen i alpint, med lavere hastighet enn de andre grenene men med desto skarpere svinger. Selve ordet er norsk, og stammer fra dialekten i Morgedal i Telemark. For dem var slalåm helst noe litt barnslig: å kjøre i en slak bakke som ikke var så farlig, men slik ser vi nok ikke akkurat på det i dag. Moderne slalåm krever nemlig stort mot fordi man hele tiden kjører rett inn i portene, i motsetning til i de andre øvelsene i alpint.

Fra gammelt av var skirenn ofte en kombinasjon av slalåm, hopp og langrenn, gjerne med de samme skiene og stavene i alle øvelsene. Den gangen var det viktig med stil ikke bare i hoppingen, men også i kjøringen. Rundt 1900 gikk slalåm litt av moten i Norge, og ble utelatt fra Holmenkoll-programmet. Det førte til at alpelandene tok føringen i den videre utviklingen av sporten. Pussig nok var det likevel en engelskmann født i India, Arnold Lunn som tok føringen i å standardisere regler og utvikle den moderne slalåmsporten. Det var Lunn som snudde slalåmsporten fra stil til tidtaking som avgjørende for resultatlisten.

Slalåm kom for første gang med på OL-programmet i Garmisch-Partenkirchen i 1936, som del av en kombinasjon med utfor. Nazi-Tyskland tok gull i både mennene og kvinnenes kombinasjon, men Laila Schou-Nilsen ble Norges første medaljør i alpint med sin bronse.

I moderne slalåm kjører man mellom en serie røde og blåe porter. Både ski og støvler må passere på riktig side av portene, som vanligvis er rundt 60 til 70 i antall, med et fall på rundt 200 høydemeter. En slik løype tar som regel rundt 50 sekunder å fullføre. Det kjøres to omganger med ulike traseer i hver omgang, i hvert fall innen toppidretten.

Fordi det lønner seg med krappe svinger, går løperne som regel rett på portene og kjører inn i dem med kroppen. På grunn av denne måten å kjøre på er man nødt til å bruke blant annet leggbeskyttere, hjelm, og ansiktsbeskyttelse i tillegg til beskyttere på hånd og underarm fordi disse brukes til å slå unna portene med.

Tidlig på 2000-tallet kom en utstyrsrevolusjon innen slalåm med de såkalte carvingskiene. Disse skiene, først brukt i storslalåm og super-G, gjorde at man kunne benytte mye kortere ski, og forskjellene var så store at man plutselig opplevde at skiene var en halv meter kortere enn før. Til slutt ble det satt begrensninger på hvor korte skiene kunne være for å trygge løpernes sikkerhet.

Norge har hatt mange gode slalåmkjørere, særlig siden gjennombruddet til Ole Chr. Furuseth for rundt 30 år siden. Vi har blant annet tatt OL-gull ved Finn Christian Jagge og Hans Petter Buraas, og de siste årene har Henrik Kristoffersen vært en av de desidert beste i verden.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *